Mobbing

Det kan være farlig å berøre et så stort tema i et kort blogginnlegg, men dagens vers er et klassisk bilde på mobbing:

Soldatene flettet en krone av torner og satte den på hodet hans, og de la en purpurkappe om ham. Så trådte de fram for ham og sa: «Vær hilset, jødenes konge!» Og de slo ham i ansiktet.
Joh 19:2-3

Igjen tenker jeg at det kan være en trøst for mange at Jesus også opplevde å bli mobbet. I hvert fall var det slik for meg. Jeg har vært velsignet med en sterk tro så langt tilbake jeg kan huske. Derfor var det også naturlig å snakke om Gud som en selvfølgelig realitet. 
Dette førte rett som det var til mobbing og trakassering. 

Verst var det som ti-åring i fjerde klasse. En stor gutt i sjette klasse må ha hatt mobbing som hobby. Jeg tror det ga ham status blant kameratene, for han hadde alltid en flokk rundt seg. Han hadde fått høre at jeg snakket om tro, og kom med gjengen for å høre det fra min egen munn. Jeg bekreftet min tro til gjengens store forlystelse. «At det gikk an å være så dum» - de skulle nok banke det ut av meg. Så fikk jeg bank. Jeg forsøkte å holde meg litt på avstand fra dem, men det ble flere «møtepunkt». Jeg kjente selvfølgelig på smerten, men syntes også det var ille at de hånte Jesus slik de gjorde.

Målet deres var sannsynligvis å få meg til å si at jeg ikke trodde. Det visste jeg at de i hvert fall ikke skulle klare. Jeg bestemte meg for at jeg ved neste «møte» skulle tie stille, så slapp jeg i hvert fall å høre spottingen. Jeg visste at et neste møte var uunngåelig for jeg var avhengig av skolebuss og ble ganske sårbar når bussen var sen.

Det neste møtet kom. Da jeg tidde, fikk jeg flere slag, men jeg tidde fortsatt. Da bestemte karen seg for en ny metode. Han tok tak i skrittet mitt og løftet meg opp ned «hengende etter ballene» - den totale fornedrelse for en ti-åring. Men jeg tidde. Flokken forsøkte å le, men jeg tror de forsto at det hadde gått for langt. Jeg ble sluppet ned, og resten av skoleåret, som var deres siste for sjetteklassingene på Bø skule, fikk jeg være i fred.

Også som ti-åring fant jeg trøst i at Jesus visste hvordan jeg hadde det fordi han hadde opplevd urettferdighet selv. Det har vært liknende opplevelser siden også, men jeg tror at de har vært med å gjøre meg sterk. Gud kaster aldri bort en smerte, han bruker den til noe konstruktivt og vender det til det beste for den som tror, men det er tøft når det står på. Når jeg skriver dette i bloggen, er det fordi jeg håper at det kan være en trøst for noen som har det vanskelig akkurat nå.

Dagens ‘manna’:

Jesus ble prøvet i alt.

-----------------------------------